Tatt av Filmen

D.E.B.S. (2004)

Admin — Wed, 15 Apr 2009 17:37:35 +0000

Terningkast: 2

Kategori: Komedie, action

Med: Sara Foster, Jordana Brewster, Meagan Good, Devon Aoki, Jill Ritchie, Geoff Stults, Jimmi Simpson, Holland Taylor & Michael Clarke Duncan

Halvhjerta og tam film om lesbiske skolejenter i miniskjørt.

Gjennom en hemmelig kode i SAT-prøvene på amerikanske skoler, blir evnen til å bli spioner målt hos ungdommer. Max, Amy, Janet og Dominique har alle blitt plukket ut som rette kandidater for spionutdanning hvor agentene går under navnet D.E.B.S. (Discipline, Energy, Beauty, Strength). Målet er å redde verden, iført minimal bekledning. Den notorisk onde og beryktede Lucy Diamond er jentenes neste oppdrag. Når Amy, som er D.E.B.S.s glansbilde og stolte ansikt utad, plutselig faller for Lucy, blir oppgaven med å fange henne vanskelig. Amy må enten velge kjærligheten, eller vennskapet med de andre og plikten ovenfor jobben.

D.E.B.S. har blitt en billig B-film uten fokus, men hadde de hatt baller til å kjøre denne linja helt ut kunne det blitt en riktig så fresk sak. Det er ment som en parodi på filmer som Charlie’s Angels, men den humoren vi får er halvhjerta og tam. Den tamme tonen sammen med overenkle problemstillinger gjør den egnet for barn, men mye røyking og en del sexvitser ødelegger også det. Med fokus på skolejenter i stramt undertøy og småsexy uniformer som knapt skjuler kjønnshåra, samt kjederøyking, ender det opp som en film for ungdom. Dessverre har brodden blitt fjernet, og filmen blir flat og livløs. Med en regissør som ønsker mer og et studio som kun går halvveis for å få en lavere sensur, så blir det verken fugl eller fisk.

Regissør Angela Robinson har kun lagd to kortfilmer tidligere. Den første, Chickula: Teenage Vampire (1995), handler om en lesbisk vampyr, og den andre, D.E.B.S. (2003), er kortfilmversjonen av denne. Også denne langfilmversjonen av hennes hjertebarn legger hele fokus på et lesbisk kjærlighetsforhold. Det er i utgangspunktet uproblematisk, men når resten av historien blir glemt blir filmen bare et dårlig forsøk på å fronte homofili, og en mulig lesbisk regissør som ønsker å filme spretne sneller for egen fornøyelse.

Filmen handler i grove trekk om superterroristen Lucy som kun prøver å komme ned i trusa på den blonde D.E.B.S.’en, mens terroren og dævelskapen hennes er en deltidsjobb. Kortfilmen er sikkert mye bedre, men når 10 minutters handling skal strekkes over halvannen time blir det tynt. Det holder ikke med scener hvor skolejenter i miniskjørt går opp lange trapper, med en kameravinkel som filmer dem bakfra og under. De som liker sånt får akkurat ikke se det de kanskje venter på. Tanken er god, filmen er ikke det. Men sjansen er god for at filmen er stor i Japan. Gigantisk i Japan!

En hel hurv B-skuespillere klarer ikke å tilføre filmen nok glimt i øyet, men de fleste får allikevel ståkarakter. Med ett unntak. Devon Aoki oser kalkun og er rett og slett helt fullstendig grusom som kjederøykende jentespion. Michael Clark Duncan har tidligere vært strålende i The Green Mile (1999), og har langt mer tyngde enn filmen fortjener.

Siden humor er personavhengig, kan enkelte ha litt utbytte av D.E.B.S. Men det er ikke til å komme fra at filmen er en personlig egotripp fra en regissør som mangler visjon og evnen til å holde fokus, og har for øvrig har et tempo som minner om Days of Our Lives. Får jentene hverandre, og blir verden en bedre plass!? Å herregud, vi håper det!

Regi: Angela Robinson

Produsenter: Jasmine Kosovic, Andrea Sperling

Historie: Angela Robinson

Foto: M. David Mullen

Klipp: Angela Robinson

Musikk: Steven M. Stern

Raiders of the Lost Ark (1981)

Admin — Mon, 13 Apr 2009 09:54:59 +0000

Terningkast: 6

Kategori: Eventyr, action

Med: Harrison Ford, Karen Allen, Denholm Elliott, Paul Freeman, John Rhys-Davies

”It’s not the years, honey, it’s the mileage.”

Året er 1936. Nazistene har intensivert jakten på okkulte gjenstander som kan hjelpe dem i å skaffe seg verdensherredømme. Arkeologen og professoren Indiana Jones blir spurt av den amerikanske regjeringen om å finne Paktens Ark før nazistene. Arken skal ifølge legenden inneholde de opprinnelige steintavlene med Guds ti bud som ble gitt til Moses på Sinai-fjellet, og en hær som holder arken foran seg sies å være uovervinnelig. Det blir et kappløp fra Nepal til Egypt hvor målet er å bli førstemann til å finne en gjenstand som kan endre verdensbildet radikalt.

Ideen bak kom som et resultat av samtaler mellom George Lucas og Phillip Kaufman tidlig på 70-tallet. Meningen var da at Kaufman skulle regissere filmen, men det ble med praten. Isteden gikk Lucas over på andre prosjekter, og ga oss Star Wars i 1977.

Rett før premieren på Star Wars var både Lucas og Steven Spielberg på Hawaii, og under oppholdet kom det fram at Spielberg alltid hadde hatt lyst til å regissere en James Bond film. Lucas mente han hadde en bedre forslag, og kom med ideen han hadde om en arkeolog på eventyr. De begynte å videreutvikle ideen om arkeologen Indiana Smith, som Lucas og Kaufman hadde begynt på. Navnet Smith ble endret til Jones rett før innspillingen begynte.

Ideen ble avslått av alle de store studioene i Hollywood, på tross av at Spielberg stod bak kassasuksesser som Jaws (1975) og Close Encounter of the Third Kind (1977), og George Lucas stod bak Star Wars (1977). Etter mye fram og tilbake fikk de endelig overtalt Paramount Pictures til å gi dem grønt lys.

Steven Spielberg ville ha Harrison Ford som Indy. Siden Lucas allerede hadde lagd to filmer (American Grafitti & Star Wars) med Ford, ønsket han en annen som Indiana Jones. Rollen gikk isteden til Tom Selleck, men p.g.a. tv-serien Magnum P.I. som var i ferd med å starte innspilling på Hawaii, hadde han ikke tid og måtte avslå. Navn som Nick Nolte, Tim Mathieson og Peter Coyote var også aktuelle for rollen som Indy, men Spielberg foreslo Ford på nytt, og Lucas lot seg overtale.

Spielberg har sagt at han lagde Raiders of the Lost Ark som en B-film, men med den stramme regien han hadde, Douglas Slocombes foto og Michael Kahns klipp, så ga B-filmpreget kun filmen mer glimt i øyet. Alle grep som minner om B-film er overlagt, for ikke å ende opp med en gammelmanns film. Nazistene er tvers gjennom onde og helten en kjekkas, alt i tråd med B-filmens plattform. Spielberg hadde allikevel nok forståelse for målgruppen til at han ga filmens eneste kvinne mer handlekraft enn hva som er fornuftig, både for humorens skyld og for ikke å ende opp med dinosaurholdninger uten kontakt med et moderne publikum.

Harrison Ford som person forsterket den løsslupne tonen, og ble superstjerne. Ford var på den tiden en kjekkas som hadde en lurveaura over seg, og hadde evnen til å portrettere Indy som en ironisk, sjarmerende og avlappet mann, og det ga filmen mye av sjarmen som gjør at den holder seg like godt etter 25 år. Raiders of the Lost Ark er det aller største beviset på at George Lucas gjør seg best som produsent, og det å skape ideer. John Williams signaturmusikk gir oss temaer vi bestandig kommer til å huske, og kun forbinde med Indiana Jones.

Spielberg har bestandig hatt en stor forkjærlighet for detaljer, og ment som en B-film, var dette Spielbergs hyllest til 30- og 40-talls filmen hvor han endelig fikk lov til å lage en film av den sorten som engang inspirerte han. Lucas og Spielberg kokte sammen så mange ideer til actionsekvenser at de ikke fikk brukt alle sammen. Raiders of the Lost Ark leverer til de grader på dette området, og gir oss noen av de mest originale og ikoniske actionscenene som har blitt lagd i en eventyrfilm. Allikevel går det aldri på bekostning av historien.

Å sette handlingen til 1936 gir filmen et ryddig preg, siden veldig mye teknikk og oppfinnelser enda ikke var skapt, og sørger også for at den aldri kan gå av moten siden mellomkrigstida ikke er preget av en popkultur med element som har kort holdbarhetsdato. Det er en akseptert del av verdenshistorien hvor store deler av verdens mysterier fremdeles var uutforsket, og mye av mystikken rundt oldtids skatter og legender fremdeles var i hevd. Det gjorde at Spielberg og Lucas kunne gå i hvilken som helst retning med historien, uten at det ble ødelagt av tørre og stadfestende fakta som har dukket opp i ettertid rundt flere av filmens temaer.

Dette er og blir den eventyrfilmen andre eventyrfilmer bruker som målestokk. Sånt kan ikke kopieres. Stor underholdning for hele familien. En evig klassiker.

Regi: Steven Spielberg

Produsenter: Frank Marshall

Historie: George Lucas, Philip Kaufman

Manus: Lawrence Kasdan

Foto: Douglas Slocombe

Klipp: Michael Kahn

Musikk: John Williams

Filmen fikk Oscar for:

Best Film Editing - Michael Kahn
Best Sound - Bill Varney, Steve Maslow, Gregg Landaker, Roy Charman
Best Effects, Visual Effects - Richard Edlund, Kit West, Bruce Nicholson, Joe Johnston
Best Art Direction-Set Decoration - Norman Reynolds, Leslie Dilley, Michael Ford

Filmen fikk også en Special Achievement Award for:

Sound Effects Editing - Ben Burtt, Richard L. Anderson

Filmen ble nominert til Oscar for:

Best Picture - Frank Marshall
Best Director - Steven Spielberg
Best Cinematography - Douglas Slocombe
Best Music, Original Score - John Williams

Hollow Man 2 (2006)

Admin — Sun, 12 Apr 2009 10:23:23 +0000

Terningkast: 2

Kategori: Sci-fi, thriller

Med: Christian Slater, Peter Facinelli, Laura Regan & Jessica Harmon

Tørr oppfølger av en middelmådig original.

Etter drapet på en forsker blir etterforskerne Frank Turner og Liza Martinez satt til å passe på offerets kollega, Dr. Maggie Dalton. Liza blir drept av en usynlig soldat, og Frank og Maggie blir tvunget til å flykte. Maggies innblanding i forskningen som sørget for at soldaten ble usynlig, gjør at ho blir jaget av både etterretning og den usynlige soldaten. Soldaten trenger et serum av Maggie for å overleve, og gjør hva som helst for å få tak i henne og serumet. Frank er den eneste ho kan stole på for å overleve.

Den første filmen fra 2000 var ingen stor film, men Paul Verhoevens forkjærlighet for snusk og blod er et kjempegrunnlag for billige oppfølgere. Verhoevens film sopte inn bra med penger, så en rett-på-DVD oppfølger kommer ikke som noe sjokk. Verhoeven står oppført som Executive Producer på denne, som i praksis betyr at navnet hans kun er med på coveret for å sikre seg sine prosenter av et eventuelt overskudd, og litt reklame som går begge veier.

Originalen hadde et solid budsjett som ble brukt på å demonstrere effekter, og det er en fordel for denne billige oppfølgeren. Her blir det ingen innledning som krever tunge effekter, men kun seerens visshet om hva opplegget går ut på, så filmen kan begynne rett på jakten etter en usynlig mann. Det premisset krever mye stemningsbygging av regissøren for å fungere, siden det ikke finnes en synlig trussel som kan brukes. Claudio Fäh har ikke forutsetninger, verken økonomisk eller visjonært, for å klare den jobben.

Siden menn mellom 15 og 25 er målgruppen, blir tenåringsdrømmen med å være usynlig foran en naken dame selvfølgelig gitt en kort scene tidlig i filmen. Etter det har det lite for seg å jage en usynlig mann. Mulighetene i premisset blir aldri brukt til noe fornuftig, og vi sitter igjen med en lang og kjedelig jakt som foregår for det meste i mørket. Selvfølgelig for å spare penger.

Filmens eneste navn er Christian Slater, som spiller den usynlige mannen, men får kun to små scener hvor han viser ansiktet og resten av jobben hans blir å stemmelegge seg selv som ikke er der. Du vet du har fått utdelt dårlige kort når du må bruke Slaters navn som reklame, og får mulighet til kun å bruke stemmen hans av og til. Resten av besetningen er jevne tv-skuespillere som gjør jobben sin uten å bemerke seg på noen som helst måte.

En fin liten intern spøk er alt som er verdt å ta med seg, hvor en vegeterianer-aktivist går rundt og deler ut pamfletter og roper “Bacon is murder”. Slater, som er usynlig, knerter han helt unødvendig. Siden Kevin Bacon var usynlig skurk i den første filmen, kan jo dette være en liten reaksjon på Bacon-kommentaren. Ikke mye å slå i bordet med, men det er i det minste noe.

Det meste skjer på natta i forlatte bygninger, og med en stor dose paranoia. Akkurat som en kjedelig versjon av en langdryg X-Files episode, med Christian Slater i en såkalt hovedrolle du ikke ser og sjelden hører. En tv-film på alle måter, og bortkasta tid.

Regi: Claudio Fäh

Produsenter: David Lancaster, Greg Malcolm, Vicki Sotheran

Manus: Joel Soisson

Historie: Gary Scott Thompson

Foto: Peter Wunstorf

Klipp: Nathan Easterling

Musikk: Marcus Trumpp

Star Wars - Episode III: Revenge of the Sith (2005)

Admin — Fri, 10 Apr 2009 17:58:52 +0000

Terningkast: 5

Kategori: Sci-fi

Med: Ewan McGregor, Hayden Christensen, Ian McDiarmid, Natalie Portman, Samuel L. Jackson, Frank Oz, Jimmy Smits, Kenny Baker, Anthony Daniels, Jimmy Smits & Christopher Lee

Sagaen er komplett!

”A long time ago in a galaxy far, far away…” - Krigen mellom republikken og separatistene har begynt. Etter at Jediridderne oppdaget klonehæren som ble skapt til republikken bak ryggen deres, bruker de nå hæren til å kjempe mot separatistene i hele galaksen, uvitende om klonehærens egentlige formål. Obi-Wan Kenobi og Anakin Skywalker har oppdraget med å finne og stoppe General Grievous som er leder for droide-hæren. Jedirådets mistanker til Kansler Palpatine vokser, mens Palpatine samtidig bruker sitt vennskap og sin innflytelse til å endre Anakins synspunkt på konflikten som raser i galaksen. Padme er gravid med Anakins barn og får stadig dårlige forvarsler om en fødsel som ikke ender bra. Anakin nærmer seg stadig et valg som står mellom å konvertere til den mørke siden av kraften og med det redde Padme og deres barn, eller følge Jediene og skape fred i galaksen.

Denne filmen handler ikke om kjærlighetsforholdet mellom Anakin Skywalker og Padme Amidala, men om konflikten som raser i galaksen og alle trådene som må nøstes opp for å skape en god overgang til episode 4. Dette gjør at eventuelle pinlige intime øyeblikk er satt til det minimale.

Skuespillerprestasjonene er tydelig forbedret fra episode 2, i hovedsak p.g.a et sterkere manus med bedre dialog. Skuespillerprestasjonene i Star Wars filmene har aldri vært stor kunst, men her er det ett hederlig unntak som skiller seg ut. Ian McDiarmid er strålende som Kansler Palpatine, og stjeler all oppmerksomhet fra scenene han er med i. At han spiller godt er selvfølgelig bra, men det er også bra med tanke på at episode 3 er den filmen som skal bane vei for dominansen av kraftens mørke side i Star Wars-universet. McDiarmid påtar seg ansvaret, og utfører jobben til fulle. Det er fint at Lucas fokuserer mye på denne delen av historien og på McDiarmids prestasjon, ettersom episode 1 og 2 hadde en del middels og noen riktig dårlig skuespillerprestasjoner. Også Christopher Lee gjør en fin figur. Han er en autoritær skuespiller, så hans lille rolle gir filmens persongalleri mer tyngde uten å stjele oppmerksomhet fra filmens fokus, framdrift eller hovedpersoner. Jar Jar Binks er for øvrig ikke med.

George Lucas har siden suksessen med Star Wars i 1977, vært en stor drivkraft for filmteknisk framgang, så det ikke annet å forvente enn at lyd, lys og visuelle effekter blir en maktdemonstrasjon av hva som er mulig å skape. Visuelt er Episode 3 den beste av de 3 nye Star Wars filmene, men i likhet med episode 1 og 2 mangler den sjarmen fra de gamle filmene til å bli regnet som den beste Star Wars filmen. Foto er selvfølgelig storslagent, men det skal ikke fotograf David Tattersall ha all ære for siden samtlige store scener er digitalt forbedret på alle tenkelige måter av ILM (Industrial Light & Magic).

Episode 3 har et godt fokus på historien den vil fortelle, men det må den også ha, siden den skal besvare alle spørsmål hos seerne og gi oss en glatt og naturlig overgang til episode 4 som ble laget 28 år tidligere. Alle trådene blir nøstet opp på en god måte uten å ødelegge for spenningen og handlingen som kommer i episode 4, 5 og 6, selv om de fleste allerede har sett disse og vet hva som kommer til å skje.

At filmen, sammen med Episode 1 og 2, tar utgangspunkt i politiske konflikter, gjør også at Star Wars sagaens nye kapittel fungerer for andre enn 10-åringer. Innføringen av et diktatur i et samfunn blir gjort på en svært finurlig måte i de tre filmene, og dette er smartere enn hva folk først kan tro. Lucas har jobbet med dette i mange år og vevd dette svært godt og anonymt inn i handlingen, og det blir mye tydeligere etter å ha sett filmene flere ganger. Måten diktaturet får gli ubemerket inn i samfunnet, gjør at tankene glir til nåtiden og mange av likhetene republikken har med dagens FN.

Det blir sagt at Lucas lot Steven Spielberg delta i forproduksjonen av filmen, og en av scenene hvor Spielberg skal ha bidratt, er lyssabelduellen mellom Anakin og Obi-Wan Kenobi.

Etter at Episode 1 og 2 manglet mye for å tilfredsstille forventningene som har blitt bygd opp over en 20 års periode, innfrir Lucas til fulle i sitt siste forsøk. En storslagen sci-fi film som gir svar på mange gamle spørsmål. Litt synd at Lucas ikke fant denne formen tidligere, men absolutt et verdig punktum på en klassisk filmserie.

Regi: George Lucas

Produsent: Rick McCallum

Manus: George Lucas

Foto: David Tattersall

Klipp: Roger Barton, Ben Burtt

Musikk: John Williams

Filmen ble nominert til Oscar for:

Best Achievement in Makeup – Dave Elsey, Nikki Gooley

Star Wars - Episode II: Attack of the Clones (2002)

Admin — Fri, 10 Apr 2009 17:58:00 +0000

Terningkast: 4

Kategori: Sci-fi

Med: Ewan McGregor, Hayden Christensen, Natalie Portman, Ian McDiarmid, Samuel L. Jackson, Frank Oz, Anthony Daniels, Kenny Baker, Temuera Morrison, Jimmy Smits & Christopher Lee.

Sagaen fortsetter på autopilot, uten særlig entusiasme!

”A long time ago in a galaxy far, far away…” - Ti år etter hendelsene på Naboo, blir Obi-Wan Kenobi og Anakin Skywalker satt som livvakter på Padme Amidala. Padme er ferdig med sin periode som dronning, og har nå blitt senator for hjemplaneten Naboo. Et drapsforsøk på Padme gjør at Obi-Wan Kenobi blir sendt avgårde for å undersøke saken, og Anakin blir Padmes eneste personlige livvakt. Etter hvert som de tilbringer mer tid sammen, begynner følelsene for hverandre å vokse. Problemet er at dette er forbudt kjærlighet, og etter at Anakins mor dør begynner han å trekke seg mot den mørke siden av kraften. Etterhvert blir det mer og mer tydelig at drapsforsøket på Padme har sammenheng med separatistenes handlinger. Republikken er nå på randen av borgerkrig!

George Lucas burde kun ha skrevet et innledende manus, og overlevert det til andre for finpussing. Lucas er god på det visuelle, men dessverre fullstendig amatør når det gjelder replikker, og mange av karakterene sliter med troverdigheten på grunn av det. Spesielt Hayden Christensen og Natalie Portman. Mye av filmen dreier seg om deres forbudte romanse, men hver gang de snakker til hverandre i en intim scene, så virker det som om de leser rett fra et manus med svulmende replikker.

Det replikkene ikke skal få skylden for, er en total mangel på kjemi mellom Christensen og Portman. Det er ofte litt smånervøs stemning i begynnelsen av et kjærlighetsforhold og ting kan da virke litt konstruert, men dette retter seg aldri opp og varer filmen gjennom. Det er synd, fordi filmen kunne blitt langt bedre med et skarpere manus. Det betyr ikke at filmen er dårlig, for det er den ikke.

Teknisk er Episode 2 svært god. Med ILM (Industrial Light & Magic) har Lucas tung skyts å fare med, og det beviser han uten store anstrengelser. I likhet med Episode 1, mangler han også litt fokus her. Istedenfor å gi filmen framdrift ved å fokusere på karakterutvikling og den episke historien, så bruker han tiden på å demonstrere teknisk briljans. Mange av scenene i filmen er derfor konstruert litt utenfor historiens røde tråd og flettet halvveis inn i handlingen kun for å vise nye triks. Flott å se på men litt utenfor malen. Denne filmen kunne blitt 5-6 svært gode og spektakulære episoder av en tv-serie. Resultatet blir at flere av figurene blir glemt, blant annet Samuel L. Jackson som får altfor lite spilletid til å bevise at han er den mektige jediridderen historien påstår at han er. Også Yoda kommer dårlig ut her. Han burde blitt gitt mer tid til å gi oss et bedre innblikk i Kraftens historie, ettersom det er en viktig del av filmserien. Etter sin kamp mot Christopher Lees skikkelse så ender vi opp med et inntrykk av Yoda som en liten hyperaktiv grønn kolibri på stimuli, ikke en vis mester.

I Episode 1 blir det for øvrig snakket om Midiklorianer i forbindelse med Kraften, men dette hører vi ingenting om her. Om Lucas har glemt det eller kuttet det med vilje er ukjent. Det gamle og mytiske rundt Kraften blir også tilegnet lite tid.

En svært positiv ting med Episode 2 er at karakteren Jar Jar Binks kun har en liten anonym rolle. Om det er det enorme presset fra fans som hatet Binks, eller om det er Lucas som innså at denne idiotisk latterlige figuren ødela mye av Episode 1 er irrelevant. Poenget er at han er borte, og godt er det. En annen positiv ting er selvfølgelig John Williams musikk. Den er som vanlig førsteklasses. Alle de kjente Star Wars temaene blir levert akkurat slik vi ønsker og forventer det. Dette gjelder for øvrig alle filmene i serien.

Regien mangler litt retningssans, og det ender med at filmen blir noe episodepreget og mister derfor mye av fremdriften. Teknisk er filmen i eliten, men dessverre den svakeste i serien.

Regi: George Lucas

Produsenter: Rick McCallum

Historie: George Lucas

Manus: George Lucas, Jonathan Hales

Foto: David Tattersall

Klipp: Ben Burtt (Og George Lucas, men det er ikke kreditert)

Musikk: John Williams

Filmen ble nominert til Oscar for:

Best Visual Effects – Rob Coleman, Pablo Helman, John Knoll, Ben Snow

Star Wars - Episode I: The Phantom Menace (1999)

Admin — Fri, 10 Apr 2009 13:55:33 +0000

Terningkast: 4

Kategori: Sci-fi

Med: Liam Neeson, Ewan McGregor, Natalie Portman, Jake Lloyd, Ian McDiarmid, Ray Park, Ahmed Best, Kenny Baker, Anthony Daniels, Pernilla August, & Frank Oz

Lucas prøver å innfri tidenes forventningspress, men bytter dessverre ut sjarm med poleringsmiddel i prosessen.

”A long time ago in a galaxy far, far away…” - Et opprør har begynt å røre på seg i den galaktiske republikken. Handelsføderasjonen ligger i konflikt med planeten Naboo, og oppretter en blokade for å stanse all trafikk til Naboo. Republikken sender jediridderene Qui-Gon Jin og Obi-Wan Kenobi for å forhandle fram en løsning på konflikten, men handelsføderasjonen svarer med et drapsforsøk på Qui-Gon og Obi-Wan, og de må flykte. Under flukten finner de ut at handelsføderasjonen planlegger å invadere Naboo, og reiser for å advare dronning Amidala om planene som truer planeten hennes. Dessverre kommer de for seint, og må evakuere dronningen og føre henne i sikkerhet. På ferden treffer de en liten gutt ved navn Anakin Skywalker. Qui-Gon merker at gutten er usedvanlig sterk i kraften, og føler at han har en skjebnebestemt framtid. I kulissene lurer samtidig en ukjent fiende som ser ut til styre konflikten som nå er på randen til å bli full krig.

Med Star Wars – Episode 4: A New Hope (1977) satte George Lucas en standard for sci-fi sjangeren. Istedenfor å distansere seg med sære framtidsvisjoner, møtte Lucas publikum på halvveien og startet filmen sin med ”A long time ago…”. Han brakte fram et slitt samfunn som folk kunne kjenne seg igjen i. Filmen tok verden med storm og fikk øyeblikkelig kultstatus. Lucas hadde i utgangspunktet planer om å lage 9 filmer, men det blei med 3 før han ga seg. Trilogien fikk etter hvert klassikerstatus, og i noen land ble den grunnlag for religion. Lucas hadde mildt sagt en enorm oppgave når han skulle gi oss forhistorien til de tre kapitlene vi allerede har fått.

Lawrence Kasdan ble kontaktet for å skrive manus til filmen, men han mente Lucas satt med for mye makt og mente Lucas burde selv lage de filmene han ville ha. Også Frank Darabont var inne i bildet på et tidspunkt, men det endte med at sjefen gjorde jobben selv, og der ligger filmens svakhet. Lucas har aldri vært verdens beste skribent eller regissør, og regien på denne burde han uten tvil ha overlatt til andre, men det er åpenbart svært få som tør å fortelle Lucas at han ikke duger lenger.

Manuset er filmens største svakhet, med svulstig dialog og uinspirerte skuespillere som sliter med å levere linjene. Ingen i filmen prater sammen, men leverer monologer i en alt for godt innøvd rekkefølge. Liam Neeson gjør så godt han kan og har nok pondus til å slippe forholdsvis billig unna, men Ewan McGregor er en trestokk som leverer banale linjer du vanligvis får i et skolestykke. Natalie Portman er helt død og Jake Lloyd har fått så klar beskjed om hva han skal si at hele guttungen virker kunstig. Alle er delvis unnskyldt sammenlignet med helanimerte og helidiotiske Jar-Jar Binks. Lucas har et bra forretningsinnstinkt og vet akkurat hva han skal gjøre for å sope inn mest mulig. Dessverre for oss er Jar-Jar med for å gi filmen en mildere tone og lettere rekke et større publikum. Lucas svarte ganske klokt på den kritikken ved å si at det er publikum som har blitt eldre, mens Star Wars-universet er som det alltid har vært. Han har et lite poeng, men det stemmer ikke helt.

Det var persongalleriet, med karisma og sjarm, som gjorde Episode 4 bra. Nå får vi ingen følelse for karakterene, som ligger flate uten åpenbar motivasjon, og det er tydelig at de mangler en sterk regissør som rettleder dem. Hvor fokuset burde ligget hos karakterene, med konflikten i bakgrunnen, ligger fokuset isteden på handelskonflikten med karakterene som biroller i filmen.

Lucas råder over for mye makt i Industrial Light & Magic, og fokuset hans har gått fra regi til effektmakeri. Spesialeffektene er rett og slett for gode for filmen. Det er blankt, polert og pussa, og så perfekt at vi blir distansert av tegneseriefølelsen. Hvor de gamle filmene hadde bånd til virkeligheten ved at ting var slitt og brukt, er alt flunkende nytt her. Lucas setter på nytt standaren, men glemmer historien i alt glimmeret. Det holder ikke med å si at denne kun er en innledning til episode 2 og 3.

The Phantom Menace foregår i en tid hvor Kraften fremdeles er i stor bruk, og det er synd at Lucas ikke bruker dette til sin fordel i historien. Sammenligningen med religion er åpenbar, og det mystiske og mytiske rundt Kraften er en tiltrekningskraft for mange mennesker. Det var en av tingene som gjorde Episode 4 til noe stort når den kom i 1977, men her forblir det kun som ubrukt potensiale.

Filmen er en maktdemonstrasjon av spesialeffekter, men burde ha sluppet seg mer løs for å finne den sjarmen som gjorde de gamle episodene bra. Lucas har forhåpentligvis kun litt rusk i røret, og vi satser på at han finner flyten med episode 2 og 3. Sofia Coppola og Keira Knightley spiller for øvrig to av Portmans hoffdamer.

Regi: George Lucas

Produsent: Rick McCallum

Historie: George Lucas

Foto: David Tattersall

Klipp: Ben Burtt, Paul Martin Smith

Musikk: John Williams

Filmen ble nominert til Oscar for:

Best Effects, Sound Effects Editing – Ben Burtt, Tom Bellfort
Best Effects, Visual Effects – John Knoll, Dennis Muren, Scott Squires, Rob Coleman
Best Sound – Gary Rydstrom, Tom Johnson, Shawn Murphy, John Midgley

Absolute Power (1997)

Admin — Fri, 10 Apr 2009 09:20:54 +0000

Terningkast: 4

Kategori: Thriller, krim, drama

Med: Clint Eastwood, Gene Hackman, Ed Harris, Laura Linney, Scott Glenn, Dennis Haysbert, Judy Davis, E. G. Marshall.

Noen pensjonister nekter å gi seg, og det er helt OK når du heter Clint.

Luther Whitney er en profesjonell tyv som velger brekkene sine med omhu. Han planlegger godt, og tar seg god tid for at ingenting skal gå galt. På sitt siste brekk blir han derimot overrasket når han pakker ned verdisakene. Et par ankommer rommet han oppholder seg i, og han blir tvunget til å gjemme seg i et stort klesskap. Innenfra skapet sitter han og ser alt som foregår i resten av rommet gjennom et enveisspeil. Dessverre mangler paret restriksjoner og det blir fort voldelig. Begge prøver å ta livet av hverandre, men det ender med at to menn stormer inn i rommet og skyter den unge kvinnen. De sletter alle spor og forlater huset, men oppdager Luther i det han også prøver å forsvinne. Luther klarer å stikke av, men har langt i fra unnsluppet. Mannen som prøvde å drepe den unge kvinne er nemlig USAs president og Luther har bevis som kan felle han. Plutselig er Luther i Secret Service skuddlinje.

Basert på en bok av David Baldacci, er filmen en standard krim/thriller som det kom mange av på slutten av 90-tallet. Den begynner tett og bra med en interessant historie, med en åpningssekvens som går nesten uten dialog, og bygger opp spenningen på en veldig effektiv og god måte.

I boka var det en annen person som hadde mye av fokuset, men den personene er helt fjernet, og Eastwoods figur har blitt fokus. Etter en god start, merkes det litt. Filmen får stadig mindre kjøtt på beinet, og slutten blir selvfølgelig annerledes enn det Baldacci skrev i sin bok. Tempoet går også litt vel kjapt lenger ut i filmen for å kunne klare å gi oss slutten innenfor en rimelig spilletid, men det er ikke verre enn at vi går med på det. Historien har noen brister her og der, men hvis du ikke leiter etter dem og ikke gidder å bry deg om dem hvis du oppdager dem, er det tilslutt en brukbar film. p

Et fokus på få personer og en solid rollebesetning som spilles med autoritet hos samtlige, gjør at vi lett holder følge gjennom filmen. Ingen er slesk som Hackman, Judy Davis og Scott Glenn underspiller sine roller veldig bra, og Ed Harris er bestandig interessant. Clint har selv en spesiell evne til å levere helt vanlige replikker på en måte som gjør at de høres ufattelig mye tøffere ut når de kommer fra han. Legg merke til hvordan han sier ”I’m fresh out”, når en av de andre trygler ”mercy”. Han legger heller ikke skjul på at han er 67 år, bortsett fra ved noen få unntak som tilgis.

Clint blir stadig eldre, og jo eldre han blir, desto mer aktiv blir han. Han viser med hver film han lager at han stadig forbedrer seg både som regissør og skuespiller. Absolute Power er derimot langt fra Eastwoods beste film, men det betyr ikke at filmen er dårlig, rett og slett fordi han har lagd veldig mange gode filmer de siste årene.

Hadde noen andre stått bak filmen ville det mest sannsynlig blitt kjedelig, men Clint er bestandig tøff selv om filmen har noen mangler. I sin sjanger, som er veldig varierende, er den litt over gjennomsnittet.

Regi: Clint Eastwood

Produsent: Clint Eastwood, Karen Spiegel

Historie: David Baldacci (etter hans bok)

Manus: William Goldman

Foto: Jack N. Green

Klipp: Joel Cox

Musikk: Lennie Niehaus

…men Olsenbanden var ikke død! (1984)

Admin — Wed, 08 Apr 2009 16:58:58 +0000

Terningkast: 3

Kategori: Komedie

Med: Arve Opsahl, Sverre Holm, Carsten Byhring, Aud Schønemann, Sverre Wilberg, Knut Lystad, Jon Skolmen, Per Tofte & Ove Verner Hansen

Når nasjonalskatter blir til billetter tur/retur Gran Canaria, del 13.

Valborg har begynt på kunstskole, og klarer å male Edward Munchs malerier så godt at ingen ser forskjell. Olsenbandens små grå skjønner fort at her er det penger å hente. Etter hvert som Valborg tar maletimer og fullfører den ene Munch-kopien etter den andre, skal Egon, Benny og Kjell bytte dem ut med de ekte maleriene. Det bør jo ikke være noe problem for Norges tre frekkeste menn. Og maleriene skal igjen selges for nettopp, millioner.

Filmen er den siste av 13 Olsenbanden-filmer, før serien gikk av med pensjon i 1984. Etter å ha lagd 13 filmer på 16 år, begynner det hele naturlig nok å gå litt på tomgang. Historien begynner som vanlig der den forrige slutta, akkurat som vi forventer og krever.

Det er derimot ikke mye nytt å hente her, selv om det vanligvis er greit i en Olsenbanden-film. Det er nostalgien som gjør filmene til en nasjonalskatt og et folkeminne, men nostalgien anno 1984 står ikke like sterkt som den gjorde i de tidligere filmene. Det gamle arbeidersamfunnet som preget de tidligere filmene nærmer seg slutten. Jappetida og karrieresamfunnet kommer for fullt, og det bærer ikke nok sjarm til å holde filmen flytende på samme måte som tidligere. Olsenbanden hører til den gamle skolen, og hadde derfor sine glansdager da. Men når tre aldrende herremenn ruller et maleri til 200 millioner kroner rundt et svett og hårete bein, og så springer av gårde, er det i det minste en ærlig røverhistorie på godt norsk.

Filmens problem er verken skuespillere eller regi, som Knut Bohwim som vanlig står for. Alle gjør det de pleier, selv om vitsene begynner å mangle litt av entusiasmen. Problemet ligger i manus, som ikke har noen høydepunkt å komme med. Det er ikke det store utspekulerte kuppet vi håper skal komme, eller den samme finurlige planleggingen. Med en forventning om én ny film nesten hvert år skal det godt gjøres å holde det samme tempoet hele veien, og da får denne preg av hastverksarbeid. Det var nok ikke uten grunn at serien tok slutt her. Men akkurat som Olsenbanden, så gjør også hele filmserien et comeback med Olsenbandens siste stikk i 1999.

Filmen er ikke helmaks, men det er det samme gamle vi som regel ønsker å se i en Olsenbanden-film. Da holder den lenge for fansen, men det er ikke til å komme fra at denne er en av de svakeste i serien. Den avsluttes med en biljakt som viser nesten hele Oslo anno 1984.

Regi: Knut Bohwim

Produsent:

Manus: Knut Bohwim, Gustav Kramer

Foto: Mattis Mathiesen

Klipp: Per A. Anonsen

Musikk: Bent Fabricius-Bjerre

Master and Commander: The Far Side of the World (2003)

Admin — Tue, 07 Apr 2009 22:16:32 +0000

Terningkast: 5

Kategori: Eventyr, drama

Med: Russell Crowe, Paul Bettany, James D’Arcy, Edward Woodall, Max Pirkis

“England is under threat of invasion, and though we be on the far side of the world, this ship is our home. This ship, IS England.”

Året er 1805, og Napoleon herjer i Europa. Krigen har blitt flyttet til sjøen, og Kaptein Jack Aubrey har fått i ordre om å sette en stopper for den franske krigsfregatten Acherons herjinger til sjøs. Aubreys eget skip, HMS Surprise, blir uten forvarsel skutt i filler av en overlegen og ukjent fiende, og Aubrey skjønner at hans egne ordre om å senke eller stoppe motstanderen, er den samme ordren hans motstander har overfor han. På tross av et endeløst stort hav, blir det en tett kamp mellom to taktiske fiender som jager hverandre.

I Gladiator (2000) fikk Russell Crowe vist hva som bor i han. Siden da har han valgt den ene rollen etter den andre hvor han får lov til å styre showet, og svært få andre gjør en like god jobb som ”leading man”. Han forandrer små ting som endrer hans person for hver eneste rolle. Resultatet blir også denne gangen en tvers gjennom troverdig og realistisk figur på alle måter. Det kan være små rykninger i ansiktsuttrykket, uvante bevegelser i fysisk oppførsel og veldig ofte på hvilken måte og hvor han plasserer blikket når han ikke har replikker. Sikkerheten i det han gjør, gir autoritet, samtidig som han bryter opp sin egen fasade ved å vise sårbarhet for å klare å holde på oppmerksomheten hos de som ser på. Evnen til å holde seg unna en stereotyp karakter er det som gjør at han ofte kan kreve tjue millioner dollar for rollene sine.

Master and Commander ligger i en sjanger hvor flesteparten av filmene er proppfulle av klisjeer, og sjelden har noe nytt å by på. Master and Commander pløyer heller ikke ukjent grunn og må lene seg på skuespillere. Få er bedre egnet til påta seg den jobben enn Russell Crowe. I likhet med sin egen person er det heller ingen tvil om hvem som er kaptein på skuta. Han leder på en måte det er forventet at en god leder skal, der han finner balansegangen mellom sterk ledelse og kameratskap med resten av mannskapet.

Patrick O’Brians Aubrey-Maturin serie har tjue bøker (og en uferdig) som handler om Kaptein Jack Aubrey og Dr. Stephen Maturin. Filmen henter mye av handlingen fra flere av bøkene, og Paul Bettany har den andre store rollen, som Dr. Stephen Maturin. Bettany gjør en veldig god jobb med å likestille seg med Crowe når han først får sjansen, og klarer å gi filmen en litt mer søkende personlighet enn Crowes absolutte kaptein. Fokuset ligger en anelse mer på Crowe enn det gjør på Bettany, men det er nok en fordel siden filmen er på godt over to timer, og Crowes karakter er den som hører hjemme på sjøen. Bettany er en veldig god karakterskuespiller, og passer uten tvil best i litt mindre roller hvor han kan fokusere og skinne i rollene sine uten å være tynget av presset ved å bære hele handlingen.

Regissør Peter Weir lager få filmer, men de han lager er til gjengjeld gjennomtenkt og gjennomført. Han sørger for et godt fokus, og klarer å få med seg samspillet mellom alle om bord på skipet. De små nyansene hos mannskapet får historien til å drive frem og fungere godt, på tross av at mesteparten av filmen foregår ombord på skuta. Actionscenene har mye trøkk og viser et intenst og beinhardt liv om bord. Denne delen av filmen, sammen med Crowe og Bettanys samspill er det som hever filmen over andre i samme sjanger. Weir har laget en film som er kald i fargeuttrykket, men jevner det ut ved å gi mer varme til karakterene sine. Det blir en kald og hard tilværelse for mannskapet, men vi ser aldri en person som er tvers gjennom ond. De som viser sine lyter og mer negative sider, får også muligheten til å vise hvorfor de gjør som de gjør, og tilslutt får de også muligheten til å gjøre bot for sine handlinger for å kunne hente tilgivelse fra publikum. Det blir aldri en sterk kontrast i en konflikt mellom to parter, verken intern eller eksternt, men en forklarende situasjon som gjør at vi hele tiden forstår alle vi møter. En voksen beslutning av Weir, og en interessant film tvers gjennom.

Filmen ble nominert til Oscar for beste film, men er litt for konvensjonell til å fortjene den prisen. Det er allikevel vel verdt tida, og viser en av de beste nålevende skuespillerne i verden. En eventuell ny film i serien vil uten tvil bli bra når den har denne som grunnmur. Russell Crowe har sagt at han er klar for å gjenta rollen som Kaptein Jack Aubrey om det skulle bli aktuelt. Det er vi og.

Regi: Peter Weir

Produsenter: Samuel Goldwyn Jr, Peter Weir, Duncan Henderson

Historie: Patrick O’Brian (basert på hans bøker)

Manus: Peter Weir, John Collee

Foto: Russell Boyd

Klipp: Lee Smith

Musikk: Iva Davies, Christopher Gordon, Richard Tognetti

Filmen fikk Oscar for:

Best Cinematography – Russell Boyd
Best Sound Editing – Richard King

Filmen ble nominert til Oscar for:

Best Picture – Samuel Goldwyn Jr, Peter Weir, Duncan Henderson
Best Director – Peter Weir
Best Editing – Lee Smith
Best Art Direction-Set Decoration – William Sandell (art director), Robert Gould (set decorator)
Best Costume Design – Wendy Stites
Best Makeup – Edouard F. Henriques, Yolanda Toussieng
Best Sound Mixing – Paul Massey, Doug Hemphill, Art Rochester
Best Visual Effects – Daniel Sudick, Stefen Fangmeier, Nathan McGuinness, Robert Stromberg

Double Team (1997)

Admin — Sun, 05 Apr 2009 17:08:55 +0000

Terningkast: 2

Kategori: Action

Med: Jean-Claude Van Damme, Dennis Rodman, Mickey Rourke & Paul Freeman

Det hadde holdt lenge med single team!

Jack Quinn er en pensjonert antiterror-agent som som bli spurt om å ta et siste oppdrag, å ta knekken på terroristen Stavros. Jack skjønner at han må ta oppdraget for å kvitte seg med gamle demoner. Det som i utgangspunktet skulle være en enkel jobb, blir plutselig komplisert når Stavros har med seg sønnen sin. I en skuddveksling blir Stavros sønn drept, og før Stavros selv slipper unna, sverger han hevn for drapet på sønnen. Etter å ha blitt slått bevisstløs under oppdraget, våkner Jack på en institusjon hvor avskrevne agenter bruker sine evner til å løse terrorproblemer rundt om i verden. Problemet er at ingen kan reise herfra, og Jacks kone får beskjed om at Jack er død. Ikke lenge etter ankomst finner Jack ut at Stavros er ute etter kona hans og deres ufødte barn, og må med hjelp fra våpenhandleren Yaz, finne en vei ut derfra og stoppe Stavros før det er for seint.

Filmen er en mesterlig triumf lagd av bransjens største og mest begavede mennesker. Et smart plot som virkelig tester hjernen, komplekse roller som har flere lag enn en løk, og en dialog som sitter som et skudd… eh.

Jean-Claude har aldri vært en karakterskuespiller og gjentar sin faste rolletype. Den belgiske muskelknuta har gitt oss mye lavpanna moro med den rutinen før, men det var før Dennis Rodman kom inn i bildet.

Rodman forpester alt rundt seg, og det faktum at han har overlevd en audition er forbi fatteevne og et aldri så lite under. Det andre underet er at ingen har saksøkt mannen for lidelsen han påfører filmhjerter. Og det tredje underet må vi vente på siden han fremdeles puster og lever, men ting kan tyde på at Rodman fisker etter helgenstatus. Han er rett og slett helt grusom, og fikk sikkert rollen fordi han på dette tidspunktet hadde en viss markedsverdi som fargeklatt. Det merkes at han ikke har noen erfaring med å stå foran et filmkamera og desto mindre erfaring med å levere replikker. Du kan lure på om han mener alvor når han sier: “Offense gets the glory… but defense wins the game.” Han kler seg som en idiot og farger håret som en fjortis, akkurat som han gjør i privatlivet, og stirrer på oss med et tomt ku-blikk ribba for substans. Han er ment å være den kule i filmen, men ser og oppfører seg som en idiot, og ødelegger det som kunne blitt en overkommelig B-film. Mickey Rourke har bevist at han kan langt bedre, og filmen yter han overhodet ikke rettferdighet. Vi glemmer denne for gamle dagers skyld, Mickey.

Som en lavmålsfilm med uoppnåelige ambisjoner, får vi store mengder med logiske brister vi kan meske i. Blant annet en fin en hvor Van Damme og Rodman havner i en eksplosjon som ødelegger store deler av Colosseum, men de overlever ved å stå bak (!?) en brusautomat midt i flammehavet. Ingen gjør det bedre. Dybden i lavmålet blir servert med filosofiske linjer som: “You know, men are strong, Jack, but the tiger is stronger.” Herlig.

Teknisk er Double Team grei skuring for en B-film å være, men heller ikke noe mer enn grei. Van Damme er som han pleier, og Rodman helt grusom. Sangen som går til slutteksten er for øvrig en ordentlig råtten sak, og hadde sikkert passa bedre i en bulgarsk pornofilm. B-filmen Solo (1996) med Mario Van Peebles var inne på noe, med én hard mann i hovedrollen. Double Team måtte bare tøye strikken… litt for langt.

Se heller Bloodsport (1988) eller Universal Soldier (1992) hvis du føler for belgisk muskel. Hold deg unna Rodman!

Regi: Hark Tsui

Produsenter: Moshe Diamant

Historie: Don Jakoby

Manus: Don Jakoby, Paul Mones

Foto: Peter Pau

Klipp: Jean-Daniel Fernandez-Qundez, Bill Pankow

Musikk: Gary Chang