Tatt av Filmen

Terningkast: 5

Kategori: Action, thriller

Med: Clint Eastwood, Harry Guardino, Reni Santoni, John Vernon, Andrew Robinson

p

Detective Harry Callahan - He doesn’t break murder cases. He smashes them.

p

En snikskytter, etter hvert kjent som Scorpio, knerter tilfeldige mennesker på avstand med rifle. For å stoppe drepingen, krever han 100 000 dollar fra San Fransisco by. ”Dirty” Harry Callahan, en mammut av en purk, får i oppdrag å stoppe jævelen før han dreper flere uskyldige mennesker. Harry klarer nesten å ta Scorpio, men han slipper unna og resultatet blir at Scorpio kidnapper en 14 år gammel jente, og begraver henne levende med en begrenset mengde luft. Scorpio hever summen og krever 200 000 dollar for å slippe henne fri. Å ta Scorpio innenfor lovens rammer blir vanskelig, men det gjør ingenting når Harry er på saken.

p

Harry Callahan: “Well, when an adult male is chasing a female with intent to commit rape, I shoot the bastard. That’s my policy.”
The Mayor: “Intent? How did you establish that?”
Harry Callahan: “When a naked man is chasing a woman through an alley with a butcher’s knife and a hard-on, I figure he isn’t out collecting for the Red Cross!”

p

Filmen er politisk ukorrekt, rasistisk og diskriminerende, alt gjort med viten og vilje. San Fransisco, en av USAs mest liberale byer på tiden, var en perfekt plass å sette spørsmålstegn ved absolutt frihet, politistat eller ikke politistat, et rettssystem med svakhetstegn, og en økende grad med vold i et samfunn som sliter med å takle det.

p

Harry Callahan er en mann som tror på systemet og ønsker at det skal fungere, men ser manglene og går den siste distansen på egenhånd. Han mener at de kriminelle må tas, uansett midler, på tross av lover og regler han har sverget på å opprettholde. Han har et ikke-eksisterende familieliv, få eller ingen venner, og er den ingen vil jobbe med. Han står som et fyrtårn i sin rolle, og det er opp til oss å avgjøre om han er en løsning eller et problem.

p

Fra et konservativt syn kan filmen tolkes som en løsning på en situasjon med “løssluppenhet” og fri tankegang som har gått altfor langt, hvor da et system hvor de kriminelle blir tatt vare på mens politiet får begrenset handlefrihet, er fornuft snudd på hodet. Fra den vinkelen fungerer Harry Callahan som en amerikansk ønskedrøm. Endelig en helt som røsker i rota på et voksende samfunnsproblem hvor kriminelle får handlefrihet og beskyttelse!

p

Fra et liberalt syn er Harry et produkt av samtiden, og svarer med at Harry er en rasistisk og brutal mann som ikke er bedre enn de han er ute etter. Noen går så langt at de kaller Harry en fascist på grunn av sine metoder og holdninger. Filmen gir ingen svar på hva som er rett eller galt, men gir seerne muligheten til å avgjøre. Siste scene i filmen viser også dette. Filmen påpeker at liberale må betale en pris for sin absolutte frihet ved at Scorpio blir tatt vare på av systemet selv om vi vet han er skyldig. Harry er konservativ, filmen er ikke det! Er Harry løsningen, eller er han en del av problemet?

p

Filmen kan også ses på som Hollywoods svar på Zodiac-morderen, som drepte tilfeldige ofre i San Fransisco-området på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Det finnes svært mange likheter mellom Zodiac og Scorpio, men forskjellen er at Zodiac aldri ble tatt til tross for mange mistanker fra politiets side. At Dirty Harry henter så mye fra virkelighetens Zodiac, gjør også at filmen kan fungere som en ønsket og tenkt løsning Hollywood ville servere til de som opplevde Zodiac og debatten rundt hans handlinger, hvor faktum er at ingen ble stilt til ansvar for alle drapene. Harry vet derimot hvem som er skyldig og han bommer ikke på noen Zodiac, Scorpio eller annet krypdyr. Harry har bestandig ei kule til overs og kan kunsten med å plassere sine x-antall gram med bly.

p

Dirty Harry kom lenge før Hollywood begynte å polere actionfilmene, og sammenlignes ofte med og ligger i samme kategori som The French Connection (1971) og Bullit (1968). Dirty Harry har i likhet med disse filmene flere mangler, men er kanskje den filmen av de tre som i ettertid blir best husket p.g.a. Eastwoods ikoniske karakter. Clint’ern er på sitt aller tøffeste, og er så kul at han grenser til kald. Nyere actionhelter bærer på fornikla pistoler med elfenbenskjefte, men ikke Clint. Clint har en kølsvart kanon av en revolver med kun 6 kuler. Han trenger ikke flere. Han treffer det han mener å treffe og trenger derfor heller ikke skuddsikker vest.

p

I dag kan det være rart å tenke på at Eastwood kun var et fjerdevalg til rollen som Harry, etter Frank Sinatra, Paul Newman og John Wayne. Sinatra sa ja til rollen, men måtte stå over pga en skadet hånd. John Wayne sa nei fordi han ikke ville ha Sinatras ”rester”, mens Newman kun sa nei og foreslo Eastwood som et godt valg. Andre navn har også blitt nevnt i sammenhengen, men inn kom Clint og resten er historie.
Andrew Robinson overspiller sin rolle som Scorpio, men pga Scorpios sosiopatiske natur funker dette bra. Selv når han får juling og er skadd, er det vanskelig å finne sympati for han. Robinson er så overbevisende at han fikk drapstrusler etter at filmen kom ut, og måtte skaffe seg nytt telefonnummer.

p

Filmens alder gjør at tempoet er noe langsomt, og vi mangler litt av karakterenes motivasjon, men det er kun småting som ikke ødelegger filmen. Filmen spiller ikke på vold, men holdninger rundt den. Den glorifiserer ikke vold, men viser deg volden slik den ville vært i virkeligheten - stygg og vond. Clint får offisielt status som hardkokt, og det skal godt gjøres å bli mer macho. Her finnes det ikke noe dilldall. Filmen er en klassiker, og må ses! Mannefilm!

p

p

“I know what you’re thinking. Did he fire six shots or only five? Well, to tell you the truth, in all this excitement, I’ve kinda lost track myself. But, being as this is a .44 Magnum, the most powerful handgun in the world, and would blow your head clean off, you’ve got to ask yourself one question: Do I feel lucky? Well, do ya, punk?”

p

p

Regi: Don Siegel

Produsenter: Don Siegel

Manus: Harry Julian Fink, Rita M. Fink, Dean Riesner & John Milius (ukreditert)

Foto: Bruce Surtees

Klipp: Carl Pingitore

Musikk: Lalo Schifrin

p

p