Tatt av Filmen

Terningkast: 5

Kategori: Thriller

Med: Keanu Reeves, Al Pacino, Charlize Theron, Jeffrey Jones, Craig T. Nelson, Judith Ivey & Connie Nielsen

p

”Vanity, definitely my favorite sin.”

p

Selv om klienten er aldri så skyldig, er seier det eneste som er godt nok for advokaten Kevin Lomax, og han skyr ingen midler for å seire i rettssalen. Han har aldri tapt en sak, og blir naturlig nok kontaktet av et stort advokatbyrå som tilbyr han en jobb han ikke kan si nei til. Med frynsegoder som bedøver all tvil, blir Kevin og kona hans lokket til New York og det som ser ut som en lovende karriere og framtid for dem begge. Det tar ikke lang tid før kona hans skjønner at noe er galt. Ho prøver å overbevise Kevin om det samme, men han er overbevist om at han har kommet til et paradis på jord, helt til han skjønner hvem han egentlig jobber for.

p

Joel Schumacher skulle i følge ryktene lage denne filmen allerede i 1994 med Brad Pitt i hovedrollen, men gikk heller for å starte på sin syke Batman-epoke, og takke faen for at han lot den her gli videre til nestemann.

p

Filmen begynner som en standard 90-talls advokatfilm. De fleste av disse er greie nok på en ellers kjedelig kveld, men etter å ha sett et par dusin blir de etter hvert repeterende og litt kjedelige. Hvor vi til å begynne med ser ut til å måtte lide oss gjennom enda en filmversjon av noe som kan minne om en ”basert på John Grishams-aktig” trøtt sak, tar det ikke lang tid før den parkerer det tørre jus-babbelet.

p

Vi møter Keanu Reeves som en strigla og oljeglatt advokat, som har blitt så besatt på å holde seiersrekka i rettssalen at alt annet blir nedprioritert. Keanu er som vanlig litt stiv, og vi skulle gjerne sett han bedre, men det passer greit med rollen hans denne gangen. Han blir etter hvert en mann som skylder på tilfeldigheter og omgivelser for at han blir den personen han blir, nemlig en materiell hai presset videre av karrierejaget. Charlize Theron som spiller Reeves kone, er et uunngåelig offer for hans karrierejag, og representerer tvil, skepsis og sunn fornuft. Connie Nielsen er fristelsen som sørger for at han maner videre, og Jeffrey Jones er misunnelsen. Alt sammen er iscenesatt av Al Pacino, en personifisering av samfunnet i sin helhet, her vist som Satan for å få det til å funke på flere plan. Satan, som på et nivå er metaforen på samfunnet, blir et selvskapt ustoppelig monster som i følge vår egen forfengelighet skal dekke de behovene vi mener vi har. Satan blir jo i dette tilfellet, ikke skyldig i noe som helst annet enn å legge til rette for oss slik at vi kan velge selv. Men siden vi er den som har skapt han i samfunnsform, vet han jo allerede hva vi kommer til å velge, og da blir det ikke lenger et valg men en ond sirkel vi selv gir næring til. Det er i så fall en passende beskrivelse på en generell retning samfunnet har tatt. Og med det ligger dramaet der.

p
Alle skuespillerne gjør en veldig god jobb, og fyller de tomrommene historien har, slik at den flyter fint frem. Ingen kan derimot måle seg med den mannen og det som gjør hele filmen; en høylytt, intens og dominerende Al Pacino som stjeler hvert eneste sekund foran kamera. Han har en enorm tilstedeværelse og ser ut til elske hvert sekund der han får fullt utløp til å lesse av seg alt han måtte ønske, noe han utnytter til det fulle. Pacino er som skapt for rollen som John Milton, og gir oss en fantastisk definisjon på begrepet ”screen-presence”. Tatt i betraktning hvilken rolle han spiller, så klarer han allikevel å beholde et lite glimt i øyet. Det er derimot et ondskapsfullt glimt han har, men det gjør det hele så mye bedre. Det hadde vært tøffere å svelge rollen og tolkningen hans, hvis han hadde vært blodseriøs. I følge ryktene sa Pacino nei til rollen flere ganger, før den endelig ble skrevet om godt nok til at han sa ja. Den siste monologen hans bekrefter at filmen er ment som underholdning, men allikevel med en god porsjon intelligens.

p

Mye av den vestlige verdens oppfatning av Satan og helvete, stammer fra John Miltons ”Paradise Lost”, en bok som tar for seg syndefallet. Al Pacinos karakter heter også John Milton. Så med en liten honnør til mannen som ga oss den oppfatningen vi har, blir filmen en liten smakebit og en aldri så liten ”heads-up” på det syndefallet som kommer dersom vi maner videre uten hensyn, ettertanke eller ansvar for konsekvenser. For ikke troende trenger ikke syndefallet å komme i bibelsk forstand, men heller som et oppgjør med oss selv, noe som gjør temaet aktuelt for alle. Filmens slutt kommer også presentert som et oppgjør med oss selv, og hele filmens funksjon har da vært å åpne øynene på de som ser på. Mange element i filmen er hentet fra ”Paradise Lost”, og for de som kjenner boka godt, kan filmen bli en aldri så liten perle som oser av spilleglede og entusiasme, spesielt gjennom Pacino.

p

Det har blitt en veldig godt produsert versjon av en gammel historie, mer underholdende enn tankevekkende, men med en enorm Pacino som primus motor. Det er mer en nok.

p

p

Regi: Taylor Hackford

Produsenter: Arnon Milchan, Arnold Kopelson, Anne Kopelson

Historie: basert på Andrew Neidermans roman med samme navn.

Manus: Jonathan Lemkin, Tony Gilroy

Foto: Andrzej Bartkowiak

Klipp: Mark Warner

Musikk: James Newton Howard

p

p