Tatt av Filmen

Terningkast: 5

Kategori: Action, thriller

Med: Colin Farrell, Jamie Foxx, Gong Li, Naomie Harris, Ciarán Hinds, Justin Theroux, Barry Shabaka Henley, Luis Tosar, John Ortiz, Elizabeth Rodriguez, Domenic Lombardozzi

p

No Law. No Rules. No Order

p

En felles etterforskningsgruppe satt sammen av flere byråer får en lekkasje som gjør at to to føderale agenter og familien til en tyster blir tatt av dage. Tysteren tar selv livet av seg rett foran øynene på James “Sonny” Crockett og Ricardo “Rico” Tubbs, begge narkospanere i Miami PD. Siden Miami-politiet ikke er en del av etterforskningsstyrken får Crockett og Tubbs i oppdrag å gå under cover som smuglere for å finne lekkasjen. Etterforskningen leder dem både til høyreekstremister og et globalt narkokartell som står bak mye av narkotrafikken inn til Miami. Sonny og Rico balanserer hele tiden på kniveggen når de utfordrer underverdenen, og situasjonen blir ikke enklere når Sonny innleder et forhold til kartellets regnskapsfører.

p

Michael Mann var produsenten som sørget for at stilen ble holdt i tv-serien Miami Vice på 80-tallet. Serien var banebrytende i måten den fokuserte på stil og utseende og ble en trendsetter som utfoldet 80-tallet i all sin pastellfargede prakt. Mann er en visuell stylist som går ett skritt lenger med hver film han lager, og for de som har sett Heat (1995) og Collateral (2004) så er det en tydelig rød tråd i den stilen som har blitt Manns varemerke. Med The insider (1999) og Ali (2001) gikk Mann mye lenger og skapte en semi-dokumentarisk stil, men disse to var helt andre typer filmer. I Miami Vice fortsetter han der han slapp i Collateral, og fullfører ringen med sine virkelighetsnære bilder og intense regi. Mange av scenene har lite dialog og er helt uten bakgrunnsmusikk, med en filming som kan minne om en episode av ”Cops”. Andre ganger går dialogen enormt kjapt, og den venter ikke på at vi skal henge med. Også dette er et bevisst grep som gir følelsen av virkelighet, og ikke et innøvd stykke.

p

Få regissører, hvis noen i det hele tatt, klarer å skape scener som gir en bedre frihetsfølelse enn Mann. Ved å filme med digitalt utstyr, klarer han å fange en elektrisk stemning som gir oss følelsen av å personlig være tilstede. En bedre tilstedeværelse enn det Mann gir deg, krever at du personlig må oppholde deg i et tropisk strøk om natta rett før en storm bryter ut. Filmens atmosfære forteller også om en storm som nærmer seg, men selve stormen får vi aldri. Vi blir kasta rett inn i handlinga, og dratt rett ut igjen i det filmens valgte fokus er ferdig. Det blir aldri en oppskriftsmessig historie med begynnelse, fortsettelse og slutt, og det er heller ikke poenget med filmen. Miami Vice er ikke en lineær historie, men kun et to timers vindu hvor vi får muligheten til å observere. Filmen er totalt motsatt av det som gjorde serien populær, men allikevel intens og stilistisk perfekt voksen underholdning.

p

Mann er svært opptatt av forberedelser, og sørget for at alle skuespillerne fikk grundig opplæring i utstyret de skulle bruke, både våpen, biler, fly og båter. De ble også med politiet på øvelse før innspillingen startet.  Som et resultat er det skuespillerne som i stor grad kjører bilene og båtene i scenene vi ser. I følge Mann var dette viktig for å få kjenne livsstilen på kroppen. Meningen var ikke at de bare skulle se ut som, men også føle seg som spanere. De som kun foretrekker glansbilder med stilig, nøye koreografert vold som kun er pent å se på, blir skuffa. Miami Vice gir et sant bilde av voldsbruk, våpenbruk og livet som spaner.

p

Å leve som spaner preger karakterenes privatliv. De virker innbitte og harde, men samtidig lidenskapelige. Å gjengi karakterenes følelser på drøye to timer kan aldri bli så bra som når du har en tv-serie på 5 sesonger til å gjøre det samme. Farrell og Foxx sliter derfor litt, og vi får aldri helt taket på karakterenes følelser, og det å se dem som mennesker kan bli vanskelig. Men de gjør slett ingen dårlig jobb. Mann har tidligere bevist at han er flink til å gi karakterene sine tid til å etablere en personlighet vi kan identifisere oss med. Kanskje ikke direkte personlig men i hvert fall på et menneskelig plan. Når han nå går litt vekk fra dette, er det et bevisst grep, og ikke en ubevisst svakhet som mange påpekte da filmen kom. Sonny og Rico har blitt mye skarpere i kantene enn de var på 80-tallet. Seriens “buddy-preg” er definitivt borte. Kinesiske Gong Li sliter stort med å levere replikker på engelsk. Det er ingen svakhet, men en styrke som beviser at ikke alle kriminelle er amerikanske. Det som mangler litt, p.g.a. Manns spesielle måte å skrive på, er Farrell og Foxxs evne til å levere replikker med samme tyngde og overbevisning som Al Pacino gjorde det i Heat (1995). Edward James Olmos fikk for øvrig mulighet til å gjenta rollen som Castillo, men takket nei. Det er litt synd, for han hadde vært råbra i denne settingen.

p

Miami Vice blir forbundet med Don Johnson, Philip Michael Thomas, hvite dresser, pastell, hockeysveis og rosa flamingoer. Mann burde kanskje kalt filmen noe annet enn ”Miami Vice”. Den står fjellstøtt aleine, og trenger ikke et opparbeidet navn med kjente karakterer (for de som har sett serien). Dette er fjernt fra det som forbindes med Miami Vice, men navnet er kanskje det som ga Mann studio-backing til prosjektet. Store deler av publikum og kritikere forventet nettopp mye av det vi husker fra 80-tallet, og ble skuffa. Det kan og være grunnen til at filmen ikke tjente inn det som ble forventet av en så dyr produksjon, og samtidig mottok mye lunken kritikk. Det yter den ikke rettferdighet.

p

Miami Vice har blitt en knallbra film, med en unik visuell stil som dessverre mange sliter med å akseptere og forstå. En manglende vilje til å akseptere er derimot publikums tap. Vice er nok allikevel best for de som har sett mye film og håndterer å se politisjangeren gå ett skritt videre, hvor mye blir sagt uten ord og kun ved å observere.

p

p

Regi: Michael Mann

Produsenter: Pieter Jan Brugge, Michael Mann

Manus: Michael Mann, basert på tv-serien skapt av Anthony Yerkovich.

Foto: Dion Beebe

Klipp: William Goldenberg, Paul Rubell

Musikk: John Murphy

p

p